Eit raust fellesskap, er det mogleg?

«- Noen sier at det ikke er så mange kristne lenger, men jeg tror jammen ikke det er sånn,» sa Lise Karlsen då ho takka av som leder for Evangeliesenteret på Østerbo, nyleg. Utsagnet fekk meg til å stoppe opp og tenke. For vi høyrer til stadighet det, at samfunnet har blitt så sekularisert, at frafallet er så stort, at det er så få hender i menighetane. Men er det sant? Eg trur som Lise Karlsen at det ikkje er det, utan at eg kan bevise det statistisk her og no. For kristne finst overalt. Men ein finn dei ikkje lenger i like stor grad innanfor rammene av den typiske menigheten. Kor eg enn går treffer eg folk som bekjenner seg som kristne, men som lever på utsida av den tradisjonelle menigheten. Akkurat som eg sjølv har gjort dei siste åra. Kvifor har det blitt sånn?

Har rammene blitt for trange? For om ein skal gje seg inn i ein menighet må ein gje seg hen med hud og hår. I mange menighetar vert det krevd full lojalitet. Det er lita takhøyde for meinigsbrytningar. Så lite rom for ulikheter.

Mange opplever at dei får lite næring til trua, og at menigheten står som eit fjell mellom dei sjølv og Gud, med alle sine krav. Kvifor er det så vanskelig å bygge eit felleskap på raushet og mangfald? Kjærleik skjuler ei mengd med synder, står det i skrifta. Det er vel ikkje slik mange opplever det kristne felleskapet når dei forlet det til dømes pga baktaling og sladder.

Eg har ikkje heilt gitt opp. For eg trur nemleg det går an å skape eit felleskap der ikkje alle nødvendigvis er einige, men likevel bundne saman av dei viktige tinga; kjærleiken til Gud og kvarandre. Då skulle små meiningsforskjellar bli veldig små og ubetydelige. Og fellesskapet skulle bli kjennetegna av raushet og romslighet. Men det gjenstår og sjå om eg har rett. For eg har ikkje prøvd det enda.

Advertisements

2 Comments

  1. Hei Solveig!
    Er enig med deg i at det finnes mange kristne utenfor våre tradisjonelle menighetsmiljø. Det er et faktum at mange velger å forlate menighetsfellesskap som de kan ha vært en del av i mange år. Tankekorset er at det for manges del ikke er snakk om et frafall fra Gudstroen, men en nødvendig handling for å bevare troen!!
    Jeg har, i likhet med deg og mange andre, blitt en av dem som har tatt et slik valg. Likevel ønsker jeg å se nære, rause fellesskap blomstre, der barriærer brytes, myter sprekker, uten at budskapet svekkes. Er det mulig? Jeg velger å tro det, for jeg trenger å tro at det er mulig!

    Lik

  2. Hei Marit,
    Ja det er sant at mange forlet menigheten for å nettopp bevare Gudstrua. Ei amerikansk undersøking for nokre år tilbake viste nettopp det. Det viste seg at dei som tok skrittet og bevisst meldte seg ut av menigheten var bevisste og brennande kristne, som fant det nødvendig å gå til det skrittet.

    Det er tragisk at det er slik- men samtidig kan det kanskje skape grobotn for nære og mindre fellesskap? Og kva er egentlig menighet? Er det nødvendigvis gjengen på lokalet? Eller kan det også vere vennegjengen som samlast over et måltid og bønn i ein heim, eller veninnegjengen som møtes til åndelig felleskap to gonger i månaden?

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s