Når debatten raser..

Eg la inn innlegget mitt om galskapen i Guds namn på verdidebatten for et par dagar sida. Det utløyste eit ras av svar, og treff på artikkelen. I tillegg framheva Vårt Land artikkelen, og la den som toppsak. Det er tydeleg at dette både provoserer og engasjerer, og bekrefter det andre opplever. I debattens hete kan det bli litt vel varmt i blant, og ein bør ikkje vere redd for å få litt «bank» om ein vil vere aktiv på eit debattforum som verdidebatten. Helst bør ein vere temmeleg tjukkhuda for å delta. Om ein seier noko om slikt, så får ein gjennomgå litt.

Eg undrar meg på kor mange som sit att med liknande erfaringar, som dei har brunne inne med i mange år. Eg er på ingen måte motstander av karismatikk, men undrar meg sterkt over tydeligvis manglande kritisk sans som florerer i ein del miljø. Ein skal ikkje tenke kritisk. Berre nokon blir frelst og helbreda er alt greitt liksom. Men er det det? Er det ok å oppføre seg som tullingar fordi det «kjennest» så salig? Og blir folk frelst av dette sirkuset? Vi skulle forkynne evangeliet, helbrede sjuke, kaste ut vonde ånder, ikkje drive sirkus til eigen fornøyelse. Vi skal gjere som Jesus; møte menneske med kjærleik.

Det står om åndens frukter i Galaterbrevet. Det er her vi blir målt, ikkje på evnen til å lage show i «Jesu namn». Eg synes Erling Rimehaugs svar, som er samfunnsredaktør i Vårt Land, var godt, og siterer det her:

«Noen flyter med i de karismatiske bølgene som en kork. Andre skylles over og går under. Etterpå vil noen glemme det hele i jakten på en ny og større bølge. Andre sitter såret tilbake og vil aldri våge seg ut i vannet igjen. Begge deler er lite konstruktive reaksjoner. Jeg tror vi skulle begynne å snakke om det vi har opplevd, og se det i lys av erfaringene hos de som har levd før oss. Da kanskje vi i stedet for bølgene kunne komme inn i en livgivende strøm som kunne bære oss i dagliglivet.»

Advertisements

5 Comments

  1. Hei

    Jeg leste artikkelen din om galskap i Guds navn på verdidebatten nettopp. Jeg snublet rundt der inne fordi jeg lette etter noe angående tungetale , men måtte stoppe opp og lese denne. Grunnen til det er at jeg selv sto som tenåring i et ungdomsmiljø i en liten menighet som ble sveipet med av Torontobevegelsen med full kraft. Med en karismatisk «eneveldig» pastor som forklarte alle plager og problemer med besettelse og påvirkning fra det onde. Møter var preget av roping, tungetale, høylytt gråt og latter, kakling, bjeffing og angstrop om hverandre. folk skalv på hender, ristet i overkroppen, datt i gulvet ved håndspåleggelse etc. Det var like stor dramatikk hver søndag, og forbønnssekvensen på slutten av møtene kunne utarte i timesvis. Alt hva vi gjorde for å leve rett! Vi brant cd’er og bøker som ikke hadde kristent budskap, vi gikk i tog for å evangelisere (tror du det hadde effekt?) vi hadde våkenetter da vi satt opp hele natta og ba, vi drev hele ungdomsarbeidet i altfor stor skala i forhold til menighetens størrelse fordi vi skulle være forbilder, og jobbe sammen for Kristus og vise hvor brennende og åndelige vi var. Vi ble oppfordret til faste, gjerne over lange perioder, fordi Gud ville sørge for oss. Jeg var 14-19 i denne perioden og det var også enda yngre ungdommer med. Vi arrangerte en stor felles dåp med neddykking av ungdommene i menigheten og inviterte alle i nærområdet til å komme. Angsten for å gå fortapt hang over oss hele tiden..

    Det var et sirkus utav en annen verden, og til slutt sprakk boblen. Pastoren vår, som drev oss videre og videre uten stans, og «behandlet» alvorlige problemer som krevde legebehandling med håndspåleggelse og bønn, ble avsatt, og menigheten som hadde eksistert i fred siden før krigen ble splittet i flere fraksjoner. Noen holdt sammen i husmenigheter, noen få ble igjen i det opprinnelige lokalet og prøvde å komme til hektene igjen, mens andre, og da samtlige av oss ungdommene var overlatt til oss selv, og får fortsatt gåsehud ved tanken på å oppsøke et kristent miljø. Jeg ville så gjerne kommentere på vd at jeg ble så glad for artikkelen du skrev, jeg ser i flere debatter at det spørres etter folk som har opplevd ting som jeg har opplevd og vår versjon. Jeg kan ikke svare, for jeg vil ha navnet mitt for meg selv, Norge er ikke så stort. Så la meg bare si takk for at du satte søkelyset på noe som aldri kan bli sagt nok. På tross av at jeg i dag er troende uten et kristent fellesskap er det det beste som har kunnet skje, for det som foregikk i vår menighet var galskap i Guds navn og ble adressert for sent. Vi ungdommene møttes et par år senere for å rense luften, og det viste seg at all skammen og selvfordømmelsen jeg satt igjen med etterpå var felles for alle, og at alle hadde følelsen av å ha vært utsatt for et mentalt overgrep som preget oss i en sårbar tid da det er mange brytninger og mye utvikling på gang i et menneske. Preget hvem vi ble som mennesker på en måte vi så gjerne skulle vært spart for.

    «Andre sitter såret tilbake og vil aldri våge seg ut i vannet igjen.»

    Det er viktig å følge Gud og ikke mennesker! Takk for at du tok det opp, jeg er lei for at jeg ikke kunne delta i debatten der.

    Lik

    1. Hei! Sterkt og vondt og lese din historie. Det minner meg om det eg sjølv har opplevd bare i større skala og med større styrke. Mine opplevingar er bare små glimt av dette. Takk for at du delte det. Det er mange som har opplevd liknande ting. Bra du har greid å adressere det som skjedde som det det er: galskap. Og at du ser forskjell på galskap og kven Jesus er. Ønsker deg ALT mulig godt vidare. Stor klem fra meg:-)

      Lik

  2. Helt utrolig hvor usaklige kommentarer du har fått etter innlegget ditt på Verdidebatt! Her er det hårsåre kristne som föler seg «såret» og hersketeknikker og pur galskap i uskjönn forening.

    At du får så sterke reaksjoner beviser jo bare poenget ditt. Her er det lang vei til selverkjennelsen, dessverre.

    Lik

  3. Sjølverkjennelse ja…det var noko som kanskje nokon muligens burde ta inn over seg. Utrulig mykje skittent som kjem fram. Det har blåst kraftig ja dei siste dagane. Men innimellom har det vore ein del interessante innspel og. Men jammen ikkje lett å manøvrere i denne debatten uten å bli usaklig sjølv.

    At reaksjonane skulle bli sånn var eg i min naivitet IKKJE forberedt på. Men at denne debatten trengs, det er eg enda meir sikker på no. Får lyst å skrive litt om makmisbruk og…men det får vente litt. På tide å kalle ein spade for ein spade. Må legge til enda ein gang: boka di har vore til stor hjelp for min del! Stå på David!

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s